søndag 28. juni 2009

I dag...

I dag har jeg forsøkt å puste liv i en død mann.
Hilsen Marta kl. 20:15

8 kommentarer:

  1. SandraJeanette28. juni 2009 kl. 22:52

    Hva søren Marta?!

    SvarSlett
  2. Marta28. juni 2009 kl. 23:15

    En gammel mann. Jeg og en kollega måtte bære ham inn på rommet, og mens min kollega løp for å få tak i sykepleier, ambulanse, etc. strøk jeg ham i håret og forsøkte å få kontakt med ham. Helt til jeg følte at han ble borte. Hjertet hans ville ikke mer.
    Sykepleieren som kom hadde problemer med være munn til munn med de blå leppene, så jeg gjorde det. Så kom ambulansepersonellet og overtok kontrollen, da hjalp jeg til rundt dem. Vi holdt på en god stund, men det gikk som jeg trodde.

    Det var en mann som var klar for å dø. Han ventet det.

    SvarSlett
  3. Ingrid Helene29. juni 2009 kl. 00:30

    Hjelpe meg... så forferdelig...vet ikke helt hva jeg skal si, det må ha vært utrolig dramatisk. og sikkert ikke noen koselig opplevelse.

    For å se det "positive" i det var det i bedre at det var en gammel mann som var klar for å dø, enn om det hadde vært en yngre person. Men likevel, sånt er jo ikke akkurat hyggelig...

    Håper at det går bra med deg da!

    SvarSlett
  4. Marta29. juni 2009 kl. 00:45

    Det går bra med meg, ja. Jeg er egentlig glad for å ha vært med på det. Nå har jeg sett og opplevd død, uten at det var personlig. Og jeg kan både snakke om det og tenke på det som noe naturlig. Han ønsket å dø, så det føles ikke feil heller. Vi gjorde det vi kunne, men kroppen hans hadde bestemt seg.

    Det verste var egentlig å se de pårørende.

    SvarSlett
  5. Ingrid Helene29. juni 2009 kl. 01:09

    Ja, uff det skjønner jeg... de har det vel verre enn han hadde det.

    Men forstår hva du mener, da har du jo et slags bilde på døden, et forhold til den. For den kommer jo en eller annen gang i en eller annen form, og da er du kanskje mer forbredt.

    Forresten, muligens litt avsporing... men hvor jobber du?(:

    SvarSlett
  6. Marta29. juni 2009 kl. 01:30

    Ja, det tror jeg.

    Jeg tror det er sunt å få oppleve døden på denne måten. Litt på avstand iom at jeg ikke kjente mannen noe særlig, samtidig veldig nært fordi man er midt oppi det.

    Nidarvoll Sykehjem, rehaben :)

    SvarSlett
  7. Nattfall29. juni 2009 kl. 16:16

    Jeg trudde det var snakk om kameraet ditt, siden du hadde et bilde under. Eh.

    Men ja. Jeg er sikker på at sånne ting gjør noe med deg.

    SvarSlett
  8. Marta29. juni 2009 kl. 22:07

    Nei, bildet mitt er gammelt(2004?). Men det var så kort og ensomt med bare én setning, så jeg måtte ha et illustrasjonsfoto.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)