"...veit du leser bloggen min bare fordi du utsetter å gjøre noe givende."

Jeg tok Kristine veldig alvorlig da hun kom med ovennevnte statement, og fant på noe mer givende enn å legge meg -jeg bestemte meg for å skrive årets første blogg. Og den skal ikke handle om året som har vært, eller året som er nå, store planer og idéer og nyttårstanker. Den skal handle om dagen i dag, som til tross for mangel på de store begivenhetene inneholder noe jeg vil skrive om. En ganske normal dag med et par fine ting. Ja.

(og Kristine; jeg leser bloggen din av mange grunner, bare sånn ps!ps! ;P)

I dag
Våkner 07:13 (riktignok av vekkeklokka) og får unnagjort all pakking, dusjing, spising, teslurping og prating. Farvel så lenge til onkel, tante, Johannes, Kaia, mamma (og Siri i går) - farvel til Tromsø by. Vel ombord på hurtibåten satt jeg meg med ett mål: Jeg skal sove gjennom turen. Jeg syns det er veldig, veldig kjedelig å kjøre den båten. Bedre enn buss eller bil, men altså veldig kjedelig. Derfor skulle jeg sove, og det gjorde jeg. Den behagelige vuggingen går etterhvert over i filleristing, og plutselig står det en mann der som gjerne vil ha penger for at jeg skal få sitte på med båten. Joda, greit nok, men det er litt kjipt å ikke få studentrabatt lenger. Jeg tror jeg kunne lurt meg til en rabatt, og jeg hadde altså tenkt på det og klekket ut en fin plan, men den gikk i vasken da jeg glemte at jeg skulle betale før jeg la meg til rette. Digresjoner til side; da jeg akkurat rakk å sovne vekk fra instruksjonsvideoen om rømningsveier, ringte telefonen "Hei, det er pappa, bare lurte på om du kom med båten?". Jeg vet jo at jeg må huske å ringe pappa, som liker å vite disse tingene. Og jeg kom jo med båten, så etter det var avklart var det trygt å sove igjen.

Mens jeg lå der med beina i setet og kåpa som dyne, og boltra meg på en ganske folketom båt, kjente jeg plutselig at noen strøk meg over kinnet. Til min forundring da jeg åpnet øynene, sto en gammel mann og humret. Hvem er han, hvem er han? suste gjennom hodet mitt, men han var ikke lett å plassere. "Du treng ikkje være redd, æ e ikkje farli." Jeg må ha sett veldig forvirret ut. "Du va nu bare sånn ei fin ung jente som satt å sov," fortsetter denne mannen, og jeg må ha svart noe sånt som "okei" eller "javel", før jeg la meg godt til rette igjen. Av alle tingene man kan tenke og tro, som jo likevel har svært liten betydning for noe annet enn mitt eget syn på mennesker omkring, velger jeg å tro at jeg minte ham om et barnebarn eller noe sånt. Og dermed syns jeg det hele var en fin og koselig, om enn litt merkelig, opplevelse.

Da jeg våknet for siste gang, og pakket sammen sakene mine for å gå ut, kom en dame bort og spurte om jeg hadde tenkt å kamme ut dreadsene mine. Nei, jeg hadde jo ikke det. Men dersom jeg skulle det, skulle jeg bare vite at det ville ta lang tid, for hun hadde nettopp kammet ut datterens dreads, og det tok VIRKELIG lang tid! Jaja. Som dere ser gikk jeg bare glipp av alle de kjedelige tingene ved å sove, så det anbefales. Selv om du ikke egentlig er trøtt eller har behov for søvn.

Så vil jeg vise dere litt bilder av Aponi, for vi har klikketrent litt i dag, og det var gøy :)
Nedenfor: Opp!

Aponi fanger en ostebit (ikke så lett å se da...)
Aponi fanger en annen ostebit (litt stiligere bilde, og takk til pappa som fotograferte etterhvert forresten for det var litt vanskelig å fotografere og trene samtidig -bildene over er det jeg som har tatt, men resten er pappas knipsing:)

High five!
Tappe med fingeren på gulvet, så legger hun seg ned. Av og til må jeg si "ned" også. Men ikke denne gangen:
Gøy å hoppe! Har noe på film også som er ganske stilig :)
Forfra og bakfra: Jeg har en teori om at Aponi får litt styrketrening gjennom klikketreningen også. Men det kan jo være bare vrøvl. Hun er i alle fall ivrig!Bare siden siste bilde jeg orker å legge ut nå er ganske morsomt, slo det meg at det kunne være gøy å lære henne å vinke. Men det rekker jeg ikke til i morgen :P

Hadebra!